Det er så mange som trenger din hjelp!
Anne Mette Hansen Larvik Minnegaver

Det er så mange som trenger din hjelp!

I 2010 kom beskjeden fra legene, jeg hadde fått nyre og lever svikt. Etterhvert ble jeg veldig syk, jeg begynte å få mye veske i bjuken (aasitris veske i bjuken, mage) Det ble en vane å måtte på sykehuset en gang i uken for å stikke ett lite rør inn i magen for så å tappe ut 1515-20 liter veske. Det ble en del av hverdagen i to år! Det var vondt, jeg ble bare sykere og sykere, til slutt hadde jeg gått opp 29 kilo i bare veske rundt i kroppen, mest i bena mine. Når jeg skulle reise meg opp føltes det ut som beina bare knakk tvert av, bare i en forferdelig smerte 😕 jeg klarte ikke snu meg i senga , jeg måtte få hjelp til å få beina opp i sengen. Jeg klarte ikke til slutt å gå på toalettet engang. Jeg mistet all verdighet og følte meg forferdelig! Gnisten til å leve var ikke med meg mer. Nå hadde det gått så langt at sykehuset hadde blitt mitt hjem. over en periode på to år var jeg mere på sykehuset enn jeg var hjemme. Jeg husket ikke engang hvordan det var å være hjemme i mitt eget hjem, hvordan det var å ligge ved siden av min egen samboer. Jeg ble bare sykere og sykere, smerten ble mer og mer intense. Jeg hadde heldigvis min kjæreste, samboer å beste venn ved min side gjennom hele året og han kom hver eneste dag. Jeg tør ikke tenke på hvordan det ville vært uten Lars ved min side. Alle på sykehuset kjente meg veldig godt, når jeg kommer innom sykehuset den dagen i dag, er det ikke en som ikke vet hvem jeg er. Det er alltid Hei Anne mette hvordan går det med deg? Noe jeg selfølgelig syntes er utrolig koselig. Det var ihvertfall tre sykesøstre som gråt på mine vegne, jeg fikk høre opp til flere ganger at de hadde blitt så glad i meg, de beundret humøret mitt, hvordan de så jeg kjempet uansett hvor vondt det var og hvor mye jeg gråt og ikke viste mitt arme råd. De gjorde alt som stod i sin makt for at jeg skulle ha det så bra som mulig. jeg og samboeren min dro til rikshospitalet i august 2014 for utredning og behandling. Jeg fikk tilbud om både nyre og lever. Jeg gråt og gråt, samboeren min også. Nå skulle jeg bare vente på den tlf, hvor de ringer og jeg må komme inn for å operere inn nye organer. Det føltes ut som å vente i mange år, men jeg ventet bare i 3 mnd. men pga jeg var så syk som jeg hadde blitt så var tre mnd veldig veldig lenge. når jeg trodde at det ikke kunne bli verre enn det det var skjedde det noe som jeg aldri vil glemme. samboer ringte sykebil pga jeg nesten ikke klarte å puste. I det sykebilen kjører inn i akuttmotaket, sluttet jeg å puste, jeg hadde så mye veske i bjuken, magen at organe var trøkt opp mot halsen og lungene mine, som da gjorde at jeg sluttet å puste. Jeg våknet opp dagen etterpå med resporator. Jeg kunne ikke prate og samboeren min satt ved sengekanten min å gråt. Jeg husker jeg fikk papir og en blyant, hvor jeg skrev til samboeren min at det går bra, ikke gråte gutten min. legen kom og sa til oss at nå har du kniven på strupen. Det er 50 -50 sjanse for at dette går bra! Tre uker senere kom tlf fra rikshospitalet, jeg hadde blitt satt på prioritets liste og måtte komme inn og operere. Jeg gråt og ringte til hele familien og venner for å si at jeg hadde fått organer og skulle opereres kl 24. 00 den natten. all den smerten, all det vonde skulle jeg endelig få slippe. Jeg ble kjørt i taxi inn til rikshospitalet og ble gjort klar til operasjon. samboer måtte reise hjem når jeg ble trillet inn på operasjons bordet. Jeg var livredd og gråt kraftig. Tusen tanker gikk gjennom hodet mitt, dette var jo en omfattende operasjon, og jeg skulle jo ikke bare ha en lever, men en nyre også. Jeg kunne ikke styre noe mer, nå var det opp til den slitne kroppen min til å kjempe. Ville dette gå bra? Sa jeg akkurat Hade til samboeren min for siste gang? Jeg gråt og gråt. lå på bordet og kikket rundt på sykepleiere gjorde alt klart, legen som skulle operere meg kom inn, de gjorde klart til å legge meg i narkose , jeg var livredd. plutselig var jeg borte. Jeg våknet tre dager senere! Jeg hadde blitt lagt i kunstig koma pga jeg hadde en indre blødning. heldigvis vekte de meg ikke. Hadde de vekt meg for å si til meg at vi må inn å stoppe blødningen hadde jeg nok blitt unødvendig redd. men blødningen stoppet å de vekket meg. Det hadde gått bra, tiden etterpå har vært tøff. spesielt den første tiden etter operasjonen. men jeg og samboeren fikk mange venner som hadde Vært igjennom det samme som meg. utrolige venner jeg aldri vil glemme. Jeg har også valgt å være åpen om sykdommen min, og jeg har fått så utrolig mange venner. Facebook vennene mine, kunne jeg ikke klart meg uten! Fantastiske venner jeg alltid vil ha i mitt hjerte. utrolig støtte og gode ord. i dag 5 mnd etter operasjon er jeg lykkeligere enn noen gang. Jeg har det utrolig bra med samboeren min, venner jeg ikke viste jeg hadde. Jeg er lykkelig og frisk! Jeg går, kjører bil og vanlige ting, for 6 mnd siden satt jeg fast i rullestol. Jeg har så mye å være takknemlig for. Tusen takk alle sammen og tusen takk til donoren min som gav meg livet tilbake. hvil i fred, jeg skal ta godt vare på organene du gav meg. støtt stiftelsen organdonarsjon! Mange liv vil gå tapt uten din hjelp! Vær med å redde liv, når du ikke trenger det mer! Takk for meg og for at du tok deg tid til å lese om meg og min historie. 😃 Mvh Anne Mette Hansen 😊

Innsamlet beløp:
Periode:
25.04.2015 25.05.2015

Aktivitet

Donasjoner:

Siste donasjoner

{{don.Amount | number:0}} kr.
{{don.Name}}
{{don.Message}}
Det er så mange som trenger din hjelp!
Anne Mette Hansen
{{don.MessageAnswer}}
Der er ingen som har donert til denne innsamlingen ennå.
Your browser is out-of-date!

Update your browser to view this website correctly. Update my browser now

Close